Hele verden 

Det er ingen tvil om at livet har forandret seg, men kun til det bedre. Jeg kan bare sitte å se på Max i timesvis, for han er så perfekt. Den lille neste (som han uten tvil har etter sin mor), de nydelige øynene som ligner på Thomas sine, bollekinnnene, den lille leppa, hårlokkene, de tynne beina som sakte men sikkert begynner å få små valker, grimasene, og ikke minst de søte små babylydene♡. Jeg er virkelig helt forelsket og oppslukt i kunstverket vårt! Han har gitt livet mitt en helt ny betydning, og det som var viktig før, er helt fjernt etter at han kom til verden 16.07.17, etter 16 timer, klokken 23:34 (26 minutter før den satte termindatoen!). 46 cm lang og 3545 g.


Det er ikke til å legge skjul på at selve svangerskapet var utrolig tøft for meg, og uten tvil mest krevende 9 månedene i mitt liv. Det å bli gravid med en spiseforstyrrelse kan enten gi deg en kraftig motivasjon til å bli frisk, eller den kan gjøre vondt enda verre. I mitt tilfelle så falt jeg helt tilbake.. det var overhodet ikke noe jeg ønsket, og ba om hjelp hele tiden hos både lege og psykolog.. men jeg ble ikke hørt, og fikk bare til svar; 

«Jeg tror du greier dette på egenhånd fordi du er så klar over problemet»

«Husk at du skrev deg ut selv tidligere i høst»

Jeg fikk også hele tiden høre fra helsepersonell at jeg så så sunn og frisk ut, og at jeg holdt meg bra.. (Hva faen!). Det er greit at den uvitende mannen i gata sier det, men at mennesker med slike titler og kjennskap til historien min før og nå kunne si noe sånt.. er faktisk helt sykt! De burde vite bedre enn at en spiseforstyrrelse og generell psykisk lidelse ikke trenger og synes på utsiden. 

Gjennom hele svangerskapet har jeg hatt perrioder meg overspising og oppkast, men jeg har prøvd å holdt meg så godt det har latt seg gjøre.. men det har overhodet ikke vært lett. Desto større jeg ble, desto verre ble bulimien, og på svangerskapskontroll i mai så hadde jeg gått ned 6 kg (!), det var først da at varselskampene til legen og psykologen min begynte å blinke. 

Virkleig? Var det nok engang vektnedgang som måtte til for at jeg skulle bli sett?! 

Jeg husker også at fastlegen min faktisk LA PÅ 3 kilo på helsekortet mitt den dagen, og under «tidligere sykdommer» på helsekortet var det heller ikke krysset av på at jeg slet med psykisk sykdom, men heller krysset av på «intet spesielt». Og dette av en person som kanskje kjenner til sykdomshistorien min best.. H*n ringte hvertfall å bestilte en ultralyd til meg, og h*n ringte til poliklinikken, for h*n mente at dette var slike ting som ble tatt på alvor.. Eh ja. På dps’n ble det kun lagt igjen en beskjed til psykologen min om at fastlegen hadde ringt, men ikke noe mer enn det. Så psykologen hadde ikke peiling på vektnedgangen før jeg fortalte det selv.. og da først begynte h*n å snakke om innleggelse! H*n mente at jeg skulle ta med meg min nyfødte sønn, pakke kofferten og legges inn på Stjørdal, for der var de vist veldig flinke. 

«Tror du virkelig jeg tar med meg sønnen min på bare noen uker, og legger meg inn på Stjørdal mens faren og resten av familien er hjemme?! Dette skulle dere ha tatt tak i når jeg først ba om hjelp i Desember!»

Og ikke overraskende nok så fikk jeg til svar at vi har trolig misforstått hverandre. Bull shitt. 

«Om sønnen min ikke er frisk, så kommer jeg søren meg ikke til å gå stilt i gangene her! Makan til elendig oppfølging av et helsevesen som kjenner så godt til sykdomshistorien min!»

Om man er syk, og ber selv om hjelp… så er man nok engang ikke syk nok. Dette har jeg fått erfart en gang for mye nå. Jeg er drit lei av at utseendet skal bestemme om man trenger hjelp eller ikke. Og jeg er dritlei av at bulimi som er så utbredt ikke blir tatt like mye på alvor som anoreksi. For det er tydelig! 

Dette svangerskapet har som sakt vært de tyngste 9 månedene i hele mitt liv fordi jeg har slitt så vanvittig mye med skyldfølelse, selvhat, og tanker på selvskading. Jeg har stilt spørsmål til meg selv om jeg i det heletatt var kapabel til å gjennomføre dette, og frykten for å ikke greie å være der som mor etter at han ble født. Jeg har hatt tanker om selvskading, men tanken da på at sønnen min en dag skal se arrene og spørre «hva er det?», «hvorfor har du sånn?».. har vært motivasjonen til å la vær. 

Jeg er forbanna over hvordan jeg har blitt behandlet i helsevesenet, og jeg har rett og slett mistet all troen på de. Jeg har kommet meg på beina helt på egenhånd 2 ganger tidliger, og som de sier.. alle gode ting er 3, så jeg skal faen meg greie det igjen! Å bli der.

11 dager med Maximilian, har betydd 11 dager med ordentlig og nok mat. Han er motivasjonen min, og som jeg nevnte i innledningen.. det som var viktig før, ble helt fjernt i det han ble lagt på brystet mitt. Verdens fineste, lille, perfekte skapning. Det er tunge dager ved å ha et spedbarn i hus, men de dagene blir fort glemt da de fine dagene er i flertall. Jeg er lykkeligere enn noen gang, og jeg er så stolt som det bare går ant å bli! Folk sier hele tiden at han ikke er laget av glass og at han tåler mer enn hva jeg tror.. ja det er greit det, men for meg er han av glass, og jeg tror virkelig INGEN, med mindre de har vært i en lignende situasjon som meg, aner hvor mye denne gutten faktisk betyr for meg! Jeg var bombesikkert på at jeg ikke kunne bli gravid etter all herjingen med kroppen min.. så for meg er han et mirakel.  

(Alle blodprøvene, blodtrykksmålingene, hjerterytmen hans og ultralyden har vært fine gjennom hele svangerskapet. Jeg fikk høre fra jordmødrene at barnet kommer alltid først, og at det skal utrolig mye til for han fosteret ikke får næringen den trenger. Men det er også viktig at mor har det bra for at barnet skal ha det bra, og de sa hvertfall at dette ville bli fulgt opp, og at jeg skulle få tett oppfølging i etterkant av fødselen. Jordmødrene jeg hadde på st. Olavs var fantastiske.)


2 kommentarer om “Hele verden 

  1. Pernilla, du er så vanvittig tøff! Jeg tar av meg hatten for deg, for at du klarte deg igjennom svangerskapet til tross for at helsevesenet sviktet, for at du klarte å la være å skade deg og for at du har klart å holde ut smerten i 9 mnd. At de ikke tar folk med bulimi på alvor blir jeg dessverre ikke overrasket over lengre, men at de ikke engang gjør noe når du har et liv i magen som kan ta skade av det, det er utrolig. Varselbjellene burde ringt med en gang, for det er ikke akkurat noe du gjør for moros skyld når du er gravid og vet det ikke er bra. Du er et tvers igjennom godt menneske, og jeg ønsker deg alt godt! Maximilian er nydelig, og jeg kjenner det rykker litt i eggstokkene av å se bildene du legger ut på instagram, hehe. Håper du klarer å fortsette på den måten du gjør nå, og at noen fanger deg opp hvis du ikke klarer det. Klem ❤

    1. Tusen hjertelig takk! ❤
      Nei, jeg blir ikke overrasket jeg heller.. Det er så utrolig tragisk! Takk Gud for at alt er bra med Maximilian, ellers skulle de søren meg fått høre det.

      Haha, du er ikke den eneste som har sakt det🙊satser på en liten "baby boom" jeg nå!
      Har hatt mine kraftige nedturer, men de kunne ha vært verre, og Maximilian får meg opp igjen, da jeg vet jeg ikke kan bli liggende.

      Tusen takk for den fine kommentaren ❤ og beklager for så sinnsykt sent svar..! Klem

Kommentarer

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s