02.09.17

Kroppen er iskald.. så kald at en nesten skulle tro vi var midt i januar. Uansett hvor mange lag med klær jeg pakker på meg, så blir det aldri nok. Det eneste som funker, er en evig lang dusj i så varmt vann at kroppen nesten ser solbrent ut etterpå.


Jeg er så forbanna lei.. det er liksom den samme regla om og om igjen. Når skal det ta slutt? Må jeg virkelig leve med denne skyggen hengende over meg resten av livet? Det føles så sinnsykt håpløst når jeg nå står mitt i det. igjen. Jeg orker ikke, og jeg vil ikke.. men jeg greier ikke å la vær. Alt er ren tvang, og nok engang så føles det ut som om jeg har djevelen og engelen på hver skulder. 


Jeg vet så utrolig godt hva som må til, men jeg vet også så utrolig godt hva jeg da har i vente.. og det er nok det som skremmer meg mest, eller det som vipper meg av pinnen hver jævla gang jeg prøver å snu. For igjen, jeg vil ikke dette, men det er det enkleste.. tro det eller ei. Hadde det bare vært å endre mønsteret uten problem, så har det heller aldri vært en så jævlig sykdom. 

Det er superenkelt for meg å fortelle andre hva de må gjøre, men det å skulle bite tennene sammen å stå i det selv.. det føles håpløst. Det er heller ikke noe problem for meg å skulle legge på en normal middagsporsjon til hvem som helst andre, men det å skulle porsjonere min egen tallerken.. halleluja, det er nærmest umulig.  Enten lasset jeg på fordi jeg på forhånd har bestemt meg for å overspise, ellers så prøver jeg å lure meg unna…du vet: «Jeg har nettopp spist, derfor er jeg ikke så sulten».

Hodet mitt koker over av tanker, både positive og negative. Jeg vil så gjærne, men bare tanken på hva jeg har i vente når det kommer til kroppen og hodet, får meg til å utsette og utsette. Jeg finner alltid en unnskyldning for at det «ikke passer akkurat nå», men jeg også vet at det «rette tidspunktet» aldri vil komme. Aldri. 

Det å gå gravid var uten tvil noe av det mest krevende jeg har vært gjennom psykisk.. men tiden etter fødselen, har overhodet ikke vært noe lettere. Jeg trodde aldri i verden at det kom til å bli så vanskelig for meg, ettersom jeg da gikk fra å være «stor», til å bli mindre. Men så feil kan man ta. Jeg vurderer å begynne på antidepressiva igjen, for de tablettene har uten tvil vært gull for meg tidligere,. men samtidlig så greier jeg ikke å unngå tanken på at «er jeg virkelig tilbake her igjen?».

Helsesøsteren på helsestasjonen tenkte at det kanskje kunne være en fødselsdepresjon, men det er jeg helt sikker på at det ikke er. Ingen gjør meg så lykkelig som Maximilian, og er det noen som virkelig får meg til å glemme det overfladiske og selvsentrerte, så er det nettopp han. Hodet mitt et spiseforstyrret, og det er det jeg nok engang må jobbe meg bort fra. 

Faen jeg er så lei. 

Men er det noe jeg har lært i løpet av de siste 6 årene, så er det at det blir bedre.. men også at ingenting er gjort over natten. Jeg kommer til tryne på veien opp mot toppen, men nøkkelen da er at jeg ikke blir liggende. Det gjelder oss alle. Det føles umulig akkurat nå, men samtidlig så vet jeg at jeg kan få det til på egenhånd denne gangen også. Det er jo tross alt på egenhånd jeg har best resultater fra tidligere. 

Magen vil bli oppblåst, jeg kommer til å gå opp i vekt, og hodet vil prøve å overtale meg til æ gi etter når ting blir vanskelig.. men det er da jeg må stålsette meg, og det er da jeg må ha planen klar for hvordan jeg  skal håndtere de mørke periodene. For de kommer! 

Kommentarer

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s