Mamma 

«Tia flyg i godt lag!» 

Det er faktisk helt sykt å tenke på at det allerede er hele 8 uker siden jeg lå på fødestua å «kremt».. skrek av smerte! En smerte jeg ikke kan sette ord på, og som fikk meg til å miste fullstendig kontrollen.. men som var helt verdt det, og ikke minst glemt i det jeg fikk Maximilian på brystet.    

Det er overhodet ikke meningen skremme noen, men jeg vil heller ikke pynte på det å skulle poppe en liten kropp på 3,5 kilo ut av.. ja, u know what :)))) Thank good for epidural sier jeg bare! Og all ære til de som har født uten, men man er søren meg ikke noe dårligere fordi man har født med. En fødsel er en fødsel, så ikke kom her å si til meg at de som velger den type smertelindring, har tatt en enkelt utvei! Måtte bare få det ut.


Maximilian er 8 uker, og jeg har vært mamma i 8 uker. Jeg greier egentlig ikke helt å forstå det.. mamma, det føles så rart å skulle si at jeg er det, men det er enda merkeligere å høre andre omtale meg som det. Til tross for at det enda ikke føles helt realistisk å bli kalt mamma, så har selve rollen og hverdagen kommet helt naturlig. Jeg kan liksom ikke huske hvordan livet mitt var før Maximilian kom til verden heller. Han har jo bare vært her i underkant av 2 måneder, men de månedene føles så undelig mye lengre! Hele hverdagen går rundt den lille kroppen, og det er virkelig ingen tvil om at det er en ny sjef i huset. 

Med at det er en ny sjef i huset, så mener jeg at hans behov kommer foran våres, ikke  det at han hyler, skriker og styrer skuta på den måten. For herrlighet.. denne gutten sliter meg overhodet ikke ut! Og det tror jeg nok er mye av grunnen til at jeg ikke kan huske hvordan livet mitt var før han ble født, fordi det har faktisk ikke forandret seg såååå mye. Nei, jeg kan ikke fly på byen lengre, og de tingene der, men skal jeg noe, så tar jeg han bare med meg i vogna eller i bæresela. Livet og hverdagen trenger bare litt mer planlegging, det er vell den største forskjellen. Jeg er en morgenfugl fra før, så det å stå opp tidlig hver eneste dag, det gjør meg overhodet ingenting! Nå skal det også legges til at han sover fra 22:00- 06:00 da, og det har han gjort i snart 3 uker. Ingen våkenetter her i gården lengre! 😉 *bank i bordet*


De første 3 ukene var kanskje ikke like enkle, det må jeg si.. for det å gå fra å kun ha seg selv å tenke på, til å få en liten baby som er totalt avhengig av meg, ble til tider veldig frustrerende. Jeg ble liksom helt låst fast i sofaen nærmest hele døgnet, og til tross for at jeg hadde prøvd å forberedt meg på det å få en baby, så ble det noe helt annet når han først var her. Det var selvfølgelig mye kos, men det ble veldig mye frustrasjon og tårer. Alt dette tror jeg nok var en god blanding av hormoner, stress, og usikkerhet rundt det å bli mamma. For det er jo et enormt ansvar! 

Ukene gikk, og jeg ble bare mer og mer meg selv igjen. Jeg, Thomas, og Maximilian ble bedre kjent med hverandre, og nå går basically alt av seg selv. Hverdagen min ble uten tvil mye lettere etter at vi begynte å gi han flaske i tillegg til ammingen, for da kunne Thomas også hjelpe til litt på matfronten. Og ikke minste ble det mulighet for at andre også kunne passe han, og det er jo både kjekt for oss, kjente, og besteforeldre. Han er også stor nok til å være på barnepassen på 3t nå, så da får mor litt avkobling på dagtid! 


Etter å ha gått gravid, så har jeg virkelig merket at det er skrekkhistoriene man får høre om. Det er selvfølgelig lurt å forberede  seg på det «verste» før man får barn, med tanke på null søvn, kolikk, sykdom, stress, osv. For da er man hvertfall rustet i tilfelle noen av de punktene skal være tilfellet.. men jeg tror mye er overdrevet, eller så var vi bare sinnsykt heldige! Det er nesten flaut å si at jeg har et barn som nærmest kun gråter når han er sulten, har luft i magen, trenger ny bleie, eller er trøtt. Jeg føler jeg glamoriserer det å ha et spedbarn, men hos oss er det faktisk realiteten. Igjen.. *bank i bordet*, alt kan jo forandre seg, men akkurat nå så nyter jeg det å kunne ta han med meg over alt uten problem, at andre kan passe han, og ikke minst det at jeg kan sove hele natten! 


En ting til før jeg runder av.. til alle dere som kjenner noen som er gravide; ikke fortell skrekkhistorier om kvinner som har spontanaborter eller mistet babyen(e) sine under graviditeten… det å gå gravid er tøft nok fra før, så det å høre slikt skaper bare mer bekymring. Ingen vil nok forstå det selv, før de har kjent et svangerskap på kropp og sjel, men vær så snill å ha det i bakhodet. Man går å bærer på et liv i magen som man ikke har kontroll over. I første halvdel av svangerskapet så er man «bare gravid», fordi man som oftest ikke kjenner liv før rundt uke  18- 23 (kanskje tidliger for flergangsfødene som vet hva de skal kjenne etter), men ellers går man der bare å vet man er gravid, uten å egentlig helt vite om det faktisk er liv, om du skjønner. Så det å bli fortalt skrekkhistorier vil nok høyst sannsynlig påvirke den gravide, selv om du kanskje ikke tror det. Uansett hvor langt på vei man er gjelder dette. Jeg greide ikke å slappe av på grunn av dette, og jeg vet jeg ikke er alene. 

Selv så var jeg dum nok til å lese en sak på VG her om dagen som handlet om en familie som hadde mistet sønnen sin på 4 måneder i krybbedød.. og dette har virkelig festet seg i bakhodet mitt! Maximilian har kun dynen sin i senga nå, og alle kosebamsen og puta er tatt vekk. Jeg prøver å fokusere på de positive tallene i statistikken, men det er de mørke som tar mest plass. Dessverre. 

«Tenk på hvor mange liv det er her på jorden, og hvor mange det har gått bra med! Fokuser på det istede :-).» 

Kommentarer

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s