Stfu

2020 here we come! Skal dette bli året hvor jeg lar fingertuppene flyte fritt over tastaturet for å dele hverdagen, det innerste inne, oppturene og nedturene med Gud og hvermann? Jeg har mine sterkeste tvil, men det er låv til å håpe.

Jeg har utrolig mye på hjertet.. men orken til å sette seg ned å skrive er svært sjeldent til stede. Jeg går å prater med med selv i stede. Livet som hjemmeværende med en unge som holder liv i kåken hele natta gjør en gal. Helt klin gærn faktisk. Ønsket om et helt fotballag av kids er strøket fra listen for å si det sånn. Kanksje én til. Kanskje.

Ta for eksempel nå i kveld.. eller rettere sakt: nå i natt. Klokka har passert 01:00. Abel hyler som en stukken gris, nekter å slå seg til ro, og slår seg selv i hodet med hendene konstant. Spesielt i det han er på vei til å sovne. Eller så får han helt panikk i det han er på vei inn i drømmeland, å løfter hodet kjapt opp for å se om jeg fremdeles er der. Til slutt blir jeg møkk lei, så jeg tar han med inn på rommet våres, og opp i senga. Der ligger han som ei stjerne på min plass, mens jeg ligger sammenkrøket som ei reke i fotenden med de ekle tærne til gubben i ansiktet. Tenk at noen faktisk tenner på tær.. fy f. Hva gjør man ikke for at disse kidsa skal holde kjeft. Beklager ordbruken, rettelse: være stille. Og som om ikke alt dette var nok… så har jo Maximilian mareritt eller noe sånt ut av en annen verden, så han roper «MAMMA» 10 ganger i løpet av natta. Jeg har ikke sovet på 2,5 år… fader jeg er lei.

Nei nå skal jeg prøve å utnytte stillheten som har spredd seg i rommet! God natt.

Kommentarer

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s