16. April

Tenk det.. nå er det søren meg et helt svangerskap siden Max kom til verden! Tiden utenfor magen har definitivt gått mye fortere enn tiden innenfor.. det er det ingen tvil om. Det har vært de tyngste, men de desidert mest givende månedene i hele mitt liv. Den gutten gir meg så mye glede, og for meg; er han meningen med livet.

Trenger stillhet

Jeg elsker når jeg poster innlegg som gir nada mening… sånn som det siste. Jeg er en sånn person som må ha det helt stille rundt meg om jeg skal greie å konsentrere meg, noe jeg trenger for å skrive, eller tegne.. og jeg trenger tid, helst ubegrenset.. så da sier vell det seg selv at det blir lite tide og rom for blogging i hverdagen min slik som den ser ut nå. Baby24/7. Jeg greier liksom ikke å begynne på et innlegg, for så å legge et i fra meg en liten stund, og så ta det opp igjen. Alt på skje på engang, om det i det hele tatt ska gjennomføres. Nei det skal ikke være enkelt si! Til poenget mitt da hvertfall; den eneste tiden på døgnet jeg stort sett har kunne meg selv å tenke på, er ved leggetid når gutta sover søtt.. problemet da er at jeg også er stupings trøtt, og jeg blir enda trøttere av å skrive. Slik som nå.. *gjesper*.

Tror jeg skal begynne å skrive meg en plan dag for dag fremover, slik at jeg kanskje kan få gjort unna litt. Du skjønner.. jeg er ei dame, så hodet mitt går konstant på høygir. Problemet med det for meg, er at jeg tenker alt for mye, men får ikke gjort en dritt av det jeg tenker på.

Nei, bla bla bla.. når er jeg trøtt igjen, så nå runder jeg av nok et meningsløst innlegg som innholdet alt for mye «så», «….», «og» ….. du skjønner .. natta…..

Lite greit

I dag våknet jeg og trodde det var fredag, og i dag våknet jeg til et varsel på mobilen min som minnet meg på at det er 2 to dager til mensen. Tjoheii, for en fantastisk start på dagen. – å ja, for som om ikke det var nok.. så har det også snødd i hele fuckings dag! Er klar for vår, converse, og hvitveis jeg!

På gråten av lettelse

Holy guacamole.. nå er jeg så lykkelig at jeg egentlig bare vil gråte! For første gang, i løpet av Maximilian sitt 8 måneder og 18 dager lage liv, så har han spist opp ALL GRØTEN jeg laget til frokost! Han har heller ikke kastet opp på 3 dager *bank i bordet*, så nå begynner jeg endelig å se et lite lysglimt i enden av tunnelen på denne berg og dalbanen som småbarnsforelder. Han er mer våken om natta nå, enn noen gang tidligere.. men det i tillegg til at han begynner å spise som en hest, er vell et klart tegn på at han er redan for mer mat! Så tenk da… om han nå begynner å spise mer fast føde, og ikke bare melk.. kanskje han også begynner å sove natten igjennom! Iiiiiik! Krysser fingrene, og gråter noen gledestårer av lettelse. Jepp, jeg er mamma.. og du som leser dette vil nok forstå hvor mye noe sånt betyr, når du selv blir mamma eller pappa!

Når det gjelder oppkasten, så skyldes ikke det at han har vært syk, men det er noe vi har slitt med siden han ble født.. og nei, her snakker vi ikke gulp, her snakker vi hele flaska i retur! Dette skyldes høyst sannsynlig at lukkemuskelen ikke har vært helt utviklet, men det kan nå virke som det begynner å gå seg til. Vi har bare kunnet gitt han litt og litt mat av gangen, for eller har det kommet i retur.. men nå har han fått et shitt load av mat i det siste, og ingenting har kommet opp! Woop Woop. Tror jeg må feire med en kopp kaffe etterpå. Herrlighet.. begynt jo nesten å lure på om han var arvelig belastet med bulimi.. ( chill out, jeg også vet at det ikke er mulig), og at grunnen til at han er så lykkelig er fordi jeg gikk på høyeste dose antidepressiva før jeg fant ut at jeg var gravid. Stakkars liten, fått all dritten min gjennom navlestrengen og morsmelka si! Litt galgenhumor må vær låv… satser på at folk snart slutter å ta meg så jævlig seriøs.

Bokstavligtalt ei skitpåske

Påska går mot slutten, og jeg kan vell trygt si at den ikke ble så avslappende og idyllisk som jeg hadde sett for meg på forhånd..

Vi startet påskeferien med at Max spydde ned hele baksetet på vei til hytta.. og fra da av gikk det bare nedover en vei egentlig. Vi var hos legen like før vi dro, men fikk bare beskjed om å gi han Paracet, å la det gå over av se selv.

Det ble lange dager innendørs med syk, og rastløs baby, samt våkne netter med oppkast og skit oppover ryggen :-). Mye arbeid, lite søvn, trasige netter, og mye frustrasjon… og det er ikke til å legge skjul på at her spurte jeg meg selv flere ganger; hva faen har vi gjort??. Man føler seg hjelpesløs og udugelig som forelder, når ungen bare gråter og gråter. Det eneste man vil er jo at de skal ha det bra.. men ingenting er nok, og følelsen av å ikke strekke til, er lite hyggelig. På onsdagskvelden kom mamma, pappa, og størstebroren min utover, så da ble det alle fall litt avlasting.. problemet for min del da var at det ble så mange mennesker på en plass med hver sine meninger, og det litt for mye for meg. Styggsliten som jeg var, så ville jeg bare hjem å ta hånd om Max på egenhånd i vante omgivelser, uten å føle at vi var i veien. Vi pakket derfor sammen etter middagen, og kjørte hjem sent på torsdagskvelden.

Maximilian ble jo selvfølgelig mye bedre bare i løpet av fredagen, så da dro vi hele gjengen (mor, far, og barn) ned til byen for å spise lunsj med storebroren min. Kaffe ble det selvfølgelig også med hipster onkel Oslo!

Ellers har vi ikke gjort stort annet enn en liten tur til Storlien på lørdag, og et koselig besøk hos ei venninne og den lille, fine familien hennes på søndag.

Påska ble ikke helt som forventet, men heeey.. det kommer flere! Snart går junior, så da blir det fart framover.