This pregnancy stole my ass

Nei, det har enda ikke blitt noe fødsel her i gården.. jeg går bare rundt meg selv og venter nå.

Hvorfor er det alltid slik at man tar ting forgitt, og ikke innser hvor heldig man egentlig er, før det er for sent? Nå har ikke jeg mistet kroppen min for evig og alltid, den har bare tatt seg en pause.. men denne erfaringen har hvertfall gitt meg et nytt perspektiv på hvor heldig jeg er som har to bein å gå på, to armer å bevege, ører som hører, og øyne som ser. Jeg skal aldri klage på at jeg ikke gidder noe, bare fordi jeg er lat. Jeg gleder meg sånn til å kunne sette headsettet på hodet å bare løpe av sted. Jeg gleder meg til å få tilbake friheten min, og kroppen min. Det skal bli fantastisk å bare kunne være seg selv i sin egen kropp, uten å måtte ta hensyn til noen andre på den måten man må som gravid.

Me, myself And I.

Men du kommer alltid først.

 

 

Kanskje i natt

Så var nok en helg forbi, og en ny uke står for tur. For min del, så går helg og ukedag for det samme egentlig.. eneste forskjellen er vell av Thomas er hjemme i helgene, og at det bare går repriser på tv’n. Det er også enda mer slitsom med maten når helgen nærmer seg da, det må jeg ærlig innrømme.. for jeg kjenner ekstra på suget etter triggende mat når arbeidsfløyta går klokken 16 på fredagene. Mye av dette sitter nok igjen fra før jeg ble syk, da helgen var tiden for å kose seg litt ekstra med god mat og snacks. Jeg tenker ofte på dette, og stiller meg selv alltid spørsmålet om det noen gang vil bli slik igjen.. jeg har mine tvil, og det gir meg litt panikk.. men jeg har et håp! Spiseforstyrrelsen vil nok alltid være der, men forhåpentligvis i en mye mindre grad. Jeg håper værtfall at min nye rolle her i livet som mor vil være med på å sette livet i et annet perspektiv. Alt for jo en helt ny betydning, og jeg ønsker å være et godt forbilde for mine egne barn.

I skrivende stund så ligger jeg godt innpakket under dyna, i et bek mørkt rom. Soverommet vell og merke. Jeg gjesper konstant, og tårene triller nedover kinnene mine. Ikke fordi jeg er lei meg, men fordi jeg er trøtt. Det er så utrolig mange tanker som svirrer oppe i hodet mitt for tiden, og det koster mye energi og fokus. Jeg er så spent, og jeg har så sinnsykt mange spørsmål som jeg ikke får svar på. Jeg prøver å Google, men det ender som oftest opp i frustrasjon fordi jeg aldri får noen konkrete svar på det jeg lurer på.. ikke at det kommer som et sjokk da. Jeg er en person som liker å ha ting under kontroll, og som liker å vite hva som skjer til en hver tid, uten å bli overrasket. Så det å gå gravid for første gang, uten å ha noen i samme situasjon som meg å prate med, er meget frustrerende til tider. Jeg prøver å lese meg opp for å fine ut hvordan kynner og bekkenløsning er, og kjenne ut.. men det ender alltid opp med at jeg sitter der som et enda større spørsmålstegn. #$*£!%@?;7#=•$! .. Jeg er så utålmodig, og jeg vil så gjerne at noe skal skje snart! Etter jeg gikk inn i uke 37 av svangerskapet, så har jeg hver natt tenkt for meg selv «kanskje det skjer i natt?», men til nå så har det stått bom stille, og jeg våkner like oppgitt hver morgen ..»ikke i natt heller». Det er nok som alt mulig annet, og det er at mest sannsynlig skjer når man minst venter det. Jeg ble jo gravid når jeg ikke orket å tenke på det noe mer, og bare lot naturen gå sin gang.. så kanskje det er nøkkelen her også? Meeeeen det er lettere sakt enn gjort. Prøvede ut kjerringrådet å spise en såkalt «fødepizza» til middag i dag, altså en pizza proppfull av hvitløk og krydder.. så vi får se om det har gjort sine underverker! Jess da.

Nå er det natta her i huset, så skrives vi i morgen!

– God natt, selv om det mest sannsynlig ikke er noen som leser dette heller ;-). 

1. Juli

Det er lørdag, men kroppen min er sin helt egen vekkerklokke som ikke bryr seg om slikt. Rundt klokken 07 skriker magen etter føde, uansett hvilken dag det er.. så da er det egentlig bare å gi etter, for sjansen til å få noe mer søvn akkurat der og da, er minimal.


Jeg har lest at kroppen forbereder seg på livet som småbarnsmor, og dermed så sover man mye lettere enn tidligere. Det skal vell også sies at det ikke er like lett å få sove når den store magen alltid er i veien.. man kan liksom ikke være like apekatt som før! Det blir enten å ligge på høyre side, eller venstre.. ryggen funker er liten stund, men så blir man nærmest kvalt fordi ungen ligger så høyt opp, noe som gjør det vanskelig å puste. Hvertfall er det slik for meg. Krysser fingrene for at magen synker snart.. selv om jeg har mine tvil.

Folk maser hele tiden på at jeg må slappe mer av, og sove så oftes jeg kan.. men jeg kjenner det koker inni meg når andre hele tiden skal legge seg borti hva jeg gjør i denne perrioden. Dette min kropp, og mitt svangerskap. Jeg kjenner kroppen min bedre enn noen andre, og har jeg energi til å gjøre husarbeid eller gå en tur, ja så gjør jeg det. Og når det kommer til hvile, så roer jeg ned, eller sover når kroppen gir meg rom til det. For det er ikke så lett som alle skal ha det til! Oppe i hodet, så kverner det tusenvis av tanker, samtidlig som ryggen og magen verker, og svetten renner. Det er ikke bare, bare å være høygravid å finne ro til å hvile.. for det er faktiske ikke så lett. Og hadde det vært så enkelt som å bare knipse i fingrene å falle til ro, så hadde nok ingen sett eller hørt noe fra meg!

Arg.. måtte bare få ut litt irritasjon her jeg sitter mutters alene en lørdag morgen før klokken 09:00 med kaffekoppen i hånda, mens jeg hører på vaskemaskin som durer og går. For ja.. jeg har også rukket å sette på en vaskemaskin, spist frokost og tatt ut av oppvaskmaskinen. Om en måned eller to, så angrer jeg nok på at jeg sier dette.. men jeg gleder meg virkelig til å våkne opp sammen med det lille nurket mitt om natten og tidlig på morgenkvisten! Jeg gleder meg til å få det ansvaret, fordi jeg ser sånn frem til å føle meg viktig igjen. Det kommer snart et lite menneske som er 100% avhengig av meg, og bare meg.

Jeg tror ingen leser dette, men om noe faktiske har fått meg seg at jeg prøver så smått å blogge igjen, så ønsker jeg dere en super fin lørdag videre! Nyt sola og varmen for meg, for denne hvalrosskroppen trives best i skyggen akkurat nå.

Litt meg, litt deg

Tenk det, her ligger jeg i sengen med et fiks ferdig menneske i magen. Det er så utrolig hva disse kroppene våres får til! Litt meg og litt deg, og snart skal 2 bli til 3. Min helt egen, lille familie. Plutselig er man ikke bare kjærester lengre, og alt blir mye mer alvorlig. Det er litt skremmende, det må jeg være så ærlig å si.. men samtidlig, så utrolig betryggende. Jeg er stolt, så ufattelig stolt over hva vi har fått til, og ikke minst hva vi to har kommet oss gjennom som et par.

Det er litt rart å tenke på at disse årene som kjærester, og disse 9 månedene med et krevende svangerskap «bare» har vært begynnelsen.. for realiteten er jo den at det er nå snart livet virkelig begynner. Det er nå man for alvor får satt forholdet på prøve. Jeg vet det kommer til å bli tøft, men jeg vet også at vi kommer oss igjennom det. Det er ikke sånn at vi ikke har vært ut i en kald vinternatt tidligere liksom.

Hjertet mitt

Tenk det, snart ligger du på brystet mitt, lille venn. Hud mot hud, hjerte mot hjerte.

Tårene kommer til å renne som to bekker nedover kinnene mine, det er jeg helt sikker på. Glede, redsel, frykt og lettelse. Alt på en gang.

Jeg er så spent på hvordan du ser ut, og hvem du vil ligne på. Du kommer til å være den fineste i mine øyne uansett, men jeg har et håp om at du vil være som snytt ut av nesa på din far.

Denne veien har vært utrolig lang og tung, men jeg vet så utrolig godt at alt blir bra til slutt. Jeg har lært, og jeg har vokst. Jeg har fått kjent på en frykt jeg ikke viste eksisterte, og jeg har fått kjent på en kjærlighet som det er umulig å beskrive.